Vi er inne i en tid hvor vi observerer økende konkurranse om naturressursene. Dette gjelder både for de ressursene som har begrenset omfang og for arealene hvor nye ressurser kan produseres.

Med forventninger om befolkningsvekst globalt så vel som nasjonalt, energiknapphet og økende usikkerhet knyttet til effektene av klimaendringene for landbruk, skogbruk og havbruk, presser det seg frem et behov for å tenke nytt om hvordan vi skal sikre produksjon og foredling av nok og trygg mat og skape verdier for fremtiden.

Bioøkonomi har blitt lansert som en visjon for å løse noen av de utfordringene vi står over for i denne sammenhengen. Med bioøkonomi menes en endring i hele det økonomiske systemet som i dag så sterkt baserer seg på forbruk av fossile energikilder for sin eksistens (som innsatsfaktor i produksjon, i transport og som hoved- energikilde i både privat og offentlig sfære) til et system som baserer sin produksjon, overlevelse og vekst på fornybare energikilder. Det er store forventninger til og visjoner om hva bioøkonomien kan bidra med, globalt så vel som helt lokalt. På veien mot det som har potensial til å gi gjennomgripende endringer i produksjon og økonomi, finnes en hel rekke måter å tenke bioøkonomi.

Den dominerende forståelsen er den teknologioptimistiske, hvor bioteknologi og andre teknologiske innovasjoner antas å kunne bidra med de løsningene  samfunnet søker. Dette har også blitt en del av den norske retorikken. Denne tenkningen følges imidlertid også av en global orientering og markedstenkning hvor det ikke spiller så stor rolle hvor løsningene produseres. I globale verdikjeder for produksjon av løsninger kan de ulike komponentene hentes fra alle verdens hjørner; det som gir raske og billige løsninger vil prioriteres til fordel for vekst i bioøkonomien.

«Skal ta bioøkonomien
på alvor så er det gode
grunner for å mobilisere
lokalt for å møte de store
samfunnsutfordringene.»

I dette perspektivet kan man finne løsninger på en del utfordringer som vi står overfor her og nå, og det er positivt. Fokus er imidlertid veldig produksjonsorientert og har foreløpig mindre fokus på energiforbruket i produksjonen. Hittil har det blitt for lite fokus på de sosio-kulturelle årsakene til de store  samfunnsutfordringene, hva som bør gjøres med disse eller hvilke tiltak som er  nødvendig i en langsiktig planlegging for endring i energigrunnlaget for de økonomiske aktivitetene våre.

Det kan også være en iboende konflikt mellom det som fremstår som et ensidig fokus på intensivering av produksjonen i landbruket og målsettingene om en overgang til en bioøkonomi, selv om mange av løsningene vi i dag etterspør retter seg mot et slikt produksjonsregime. Vi har over flere tiår vært vitne til en nedgang og sentralisering av antall driftsenheter og i areal i landbruket. Med dette har det også foregått en svekking av ressurspotensialet i form av menneskelige og  organisatoriske ressurser som kan støtte opp om utvikling av naturressursene.

Bioøkonomien er avhengig av disse ressursene, og om vi skal ta bioøkonomien på alvor så er det gode grunner for å mobilisere lokalt for å møte de store samfunnsutfordringene. Gjennom å identifisere potensiale, muligheter og løsninger kan Bygde-Norge mobiliseres for å skape nye verdier gjennom produksjon av fornybare ressurser, gjennom forbruk av fornybare ressurser lokalt.

 

– Hilde Bjørkhaug, Faghjørnet i Nationen 05.02.2015

[button link=”http://agrispace.bygdeprosjekt.wpengine.com/wp-content/uploads/sites/9/2015/03/biokonomi-for-bygde-norge-faghjrnet-i-nationen-05-02-2015.pdf” color=”red” newwindow=”yes”] Last ned PDF versjon[/button]